av Mange har latt seg fascinere av Blade Runner-filmene, med sine uforglemmelige visuelle framstillinger av en mørk, nær framtid i megabyen Los Angeles. Her kræsjer motsetningene sammen: fortid og framtid, estetikk fra øst og vest, dødelig action og melankolsk lengten. Klarer det nye Blade Runner-rollespillet å gjenskape magien?
Filmen Blade Runner fra 1982 gjorde enormt inntrykk på meg da jeg så den for første gang på VHS som en landsens ungdom på slutten av 80-tallet. Den har en litt underlig handling, fortalt som en film noir detektivhistorie, og kan virke “treg” med dagens øyne. Istedenfor å bringe handlingen kjapt videre, er den mer opptatt av å mane fram stemninger og følelser – godt hjulpet av Vangelis’ fantastiske filmmusikk. I 2017 kom oppfølgeren, storfilmen Blade Runner 2049, og i mellomtiden har det også kommet anime-serie og tegneserier satt i samme univers. Filmene er løst basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep av Philip K. Dick, som ble utgitt allerede i 1968.
Replikanter i gatene
De fleste historiene foregår i Los Angeles i et alternativt 2019 og utover. Cadillacs fra 50-tallet og flyvende biler har begge sin naturlige plass i bybildet. Politifolk slurper i seg nudelsuppe fra tradisjonelle asiatiske salgsboder, mens regnet plasker ned i en evig skumring. I bakgrunnen har enorme multinasjonale selskaper tatt over styringen av det meste i samfunnet, og digre holografiske reklamer kaster sitt grelle lys over de slitne innbyggerne. Ekte dyr er mangelvare, og kunstige kjæledyr er derfor ettertraktet. De rikeste og genetisk mest heldigstilte har kastet loss, og etablert seg på kolonier “off-world”.
I tillegg er dette en verden hvor det mektige selskapet Tyrell har designet svært menneskelignende roboter – “replikanter” – for å utføre manuelle og strevsomme oppgaver. Men ikke alle replikanter aksepterer sin skjebne. Noen av dem utvikler tanker om frihet, og ønsker å ta kontrollen over sine egne liv! Dette er et av kjernetemaene i Blade Runner. Hvor går grensen mellom det kunstige og det virkelige? Er “maskiner med følelser” en selvmotsigelse, eller en realitet? Hvis du husker noe – har det virkelig skjedd? Eller kan minnene være “produkter” som noen har plassert der? Hvordan skal disse skapte vesenene forholde seg til sine skapere?
Utforsk settingen gjennom spill
Settingen er dystopisk, men samtidig svært spennende å bli nærmere kjent med. På slutten av 2022 slapp det svenske selskapet Fria Ligan (Free League Publishing) både en omfattende regelbok (Blade Runner RPG Core Rulebook) og et startsett. Startsettet er en rikholdig boks som inneholder en slank versjon av reglene (på ca. 100 sider), samt scenarioet “Electric Dreams” (på ca. 60 sider). I tillegg får du fire ferdiglagede roller, spesialterninger, kort, og ikke minst en imponerende mengde “handouts” (fotografier, kart, utskrifter, avisforsider, og lignende) som spillerne kan engasjere seg i når de etterforsker mysteriet. Det er startsettet jeg har lest og spilt. Kjerneboka inneholder i tillegg regler for hvordan skape egne roller, mer bakgrunnsinformasjon om settingen, og tips til å lage dine egne etterforskningssaker.
Spillet er satt i år 2037, mellom de to filmene. Rollene jobber som etterforskere i Los Angeles-politiet, og skal etterforske mistenkelig replikant-aktivitet og eventuelt trekke tilbake (det vil si fange eller drepe) replikanter som ikke adlyder. Dette kan høres ut som et kjipt premiss – ”Skal vi jakte på rømte slaver?” – men fungerer som utgangspunkt for historier der spillerne konfronterer eksistensielle spørsmål om rett og galt. Hva er riktig å gjøre i møte med de som ligner på – eller er som – deg selv? Disse spørsmålene kommer iallfall tydelig til overflaten gjennom saken spillerne skal løse i startsettets “Electric Dreams”. Scenariet utgjør første del av en kommende lengre kampanje.
Reglene
Reglene minner mye om andre rollespill fra Fria Ligan, som bruker den såkalte “Year Zero Engine” for spillmekanikk. Det er et nokså tradisjonelt rollespill i formen, hvor spillerne beskriver rollenes ord og handlinger, og spilleder beskriver omgivelsene og hva birollene gjør. Startsettet kommer med en ferdig sak hvor spillerne får et oppdrag og noen ledetråder til å begynne med. Deretter er det ut og utforske relevante steder og personer med tilknytning til saken. Samtidig, for å skape framdrift i historien, vil det skje bestemte hendelser på visse tidspunkter. Spillerne har med andre ord ikke all verdens med tid på seg, før enkelte muligheter endrer seg eller går tapt.
Rollene beskrives gjennom grunnegenskaper, ferdigheter og spesialiteter. Når det er viktig å finne ut om man lykkes med noe, kaster man vanligvis to terninger – én for relevant grunnegenskap, og én for relevant ferdighet. Får man 6 eller mer på minst én av terningene, betyr det suksess. Terningtypene blir større jo dyktigere man er, og går fra T6 via T8 og T10 opp til T12. Har man fordel på kastet legger man til en tredje terning. Har man ulempe på kastet, trekker man fra en terning.
I tillegg har rollene en del bakgrunnshistorie angitt på rollearket. Det som er unikt for Blade Runner-spillet er at hver rolle har et “nøkkelminne” som betyr mye for dem, og en “nøkkelrelasjon” til en bestemt birolle. I tillegg har man “forfremmelsespoeng” og “menneskelighetspoeng” som kan brukes til å skaffe seg ressurser, og til å utvikle rollen. Disse poengene står litt i motsetning til hverandre. Man får forfremmelsespoeng ved å gjøre det politiet forventer og som man blir fortalt, mens man sanker menneskelighetspoeng gjennom medfølende handlinger hvor man går ut av egen komfortsone for å støtte andre, samt å gjøre bruk av sitt nøkkelminne og nøkkelrelasjon. Man har også et system for hendelser i “downtime”. Dette skjer vanligvis én gang per døgn: Hvordan kobler rollen av, hva skjer i dette tidsrommet, og hva forteller det om rollen?
Spillopplevelsen
I skrivende stund har vi nesten spilt ferdig scenariet i startsettet. Vi har så langt brukt 3 kvelder, med til sammen ca. 7-8 timers spilltid. Vi kommer helt sikkert til å fullføre saken neste spillkveld. Her er noen erfaringer samlet underveis:
- Det er mye informasjon å internalisere for spilleder: Ca. 100 sider regler, pluss et 60-siders scenario. Det meste er organisert oversiktlig, så det gikk nokså enkelt å bla opp info der og da. Men det kan være en utfordring å huske på hvordan de ulike birollene vil reagere på spillernes handlinger. Det føles litt som “skolearbeid” å lese seg opp på forhånd, og jeg sliter litt med å improvisere rundt hendelsene, som jo ofte er enklere å gjøre når man har skrevet scenariet selv. Jeg vil anbefale andre spilledere å lage et tankekart med steder, personer og motivasjoner.
- Spillerne likte å se på bildene fra lokasjonene og plukke ut det de ville undersøke nærmere. Det fungerer litt som en fysisk versjon av dataspilltypen “point-and-click-adventure”. Å bruke et stort antall handouts er antakelig inspirert av brettspillet Sherlock Holmes Consulting Detective, og bringer spillopplevelsen litt nærmere en strukturert brettspillopplevelse.
- Spillet er strukturert i fire «skift» per døgn. Rollene kan undersøke en lokasjon per skift, og noterer dette i et tidsskjema. Det legges opp til at man deler seg opp for å etterforske flere lokasjoner på kortere tid. Dette fungerer fint for å holde alle rollene i sync. Ingen ender opp på et annet tidspunkt enn de andre.
- Jeg har spilt med 4-5 spillere per økt, og i dette spillet blir nok dette litt for mange for å gi alle en god opplevelse. Jeg vil anbefale å spille med 2, maks 3, spillere for å gi alle nok tid i rampelyset. Man kan også spille “duett” med bare én spiller! I og med at man ikke går alle steder sammen, men av og til splitter opp, forutsetter det at spillerne «lytter til» hverandres scener, og/eller at GM klipper mellom de forskjellige scenene. Det er enklere hvis man ikke er så mange.
- Spillgruppa mi har fordelt seg langs et spektrum av “liker” og “liker ikke” når det gjelder dette spillet. Her er ytterpunktene: Én har funnet ut at kombinasjonen av etterforskning og avsluttende scenario uten særlig rolleutvikling ikke er noe for han. Han har opplevd spillet som å handle bare om plottet, og savner å improvisere fram en egen, unik rolle som gjennom sine handlinger former historien. I motsatt ende har vi en som digger å høre på hva alle gjør, har “kjøpt premisset” og liker veldig godt å være i settingen. De andre synes spillet er kjekt, men ser også at dette er ganske annerledes enn den friere, løsere måten vi vanligvis spiller på. Tips til andre spillgrupper er å være tydelig på hva slags spill dette er før man begynner.
Konklusjon
Min motivasjon for å kjøpe og spille spillet var å «besøke» Blade Runner-universet. Dette synes jeg spillet klarer å innfri med blandingen av lekre illustrasjoner og selve scenarioet i startsettet. Det fanger følelsen av den futuristiske storbyen – og er ekstra gjenkjennelig for de som har et forhold til filmene. Fordelen med et kjent univers er jo at mange lett får bilder i hodet og lettere får ideer til steder man kan besøke og handlinger man kan gjøre.
Reglene er litt i overkant kompliserte for min smak. I tillegg til å bruke ferdigheter, samt regler for kamp, er det egne “forfølgelsesregler». Dette er en serie kast mellom forfølgeren og den som blir forfulgt, avbrutt av tilfeldige hindre. Hindrene er fine og fantasi-eggende, men jeg ville kanskje løst dette med ett kast heretter. Ellers vil jeg oppfordre andre spilledere til å være generøs med spor og ledetråder, og ikke gjemme progresjon bak terningkast.
Spillopplevelsen med en stor gruppe har vært en blanding av positivt og utfordrende. Jeg har uansett ikke tenkt å gjøre dette til en kampanje, men hadde lyst å få en innholdsrik opplevelse via det ferdigskrevne startscenariet. Det gir det – innenfor sin struktur. Antakelig oppleves det “friere” å lage karakterer fra bunnen av og utforske universet ved bruk av kjernereglene isteden. Kanskje man til og med kunne leke seg med en Brindlewood Bay-variant, hvor spillerne selv lager løsningen på mysteriet?
Uansett har det vært veldig spennende å komme inn i dette universet via rollespill. Noen av de grunnleggende temaene ble enda tydeligere for meg: «Hvor går skillet mellom det kunstige og det ekte?» «Hva vil det si å være menneskelig»? Rollespill gir en unik vei inn i slike temaer, som ikke bok, anime, tegneserie eller film kan gi. Høres noe av dette spennende ut, ta gjerne en nærmere titt på Blade Runner – The Roleplaying Game!
