Øyy! Hva er rollespill?

Denne artikkelen er fra tidlig 2000-tallet en gang, men den dukket nylig opp igjen på Fabula-siden på Facebook. Vi har postet den her med tillatelse fra Tomas.

Altså, situasjonen er denne: det kommer en fyr bortil meg på gata. Han er ganske rufsete kledd, så jeg tror med en gang at han skal be om penger, noe jeg konsekvent sier nei til, men han overrasker meg med følgende utrop:

Øyy! Du typen! Hva er rollespill? Er det teater?

Nei, rollespill er ikke en form for teater. Slik teater er et eget medium er også det moderne interaktive rollespillet det.

Det finnes likevel en form for rollespill som slekter på teater; det levende rollespillet, laiv. Laiven har mange felles virkemidler med teateret, men det er ikke teater. Det er rollespill.

Det finnes andre former for rollespill også, som slekter på andre uttrykksformer.

Postrollespill har mange felles virkemidler med litteraturen, i og med at det er skjønnlitterære tekster som produseres, men nok en gang er det mer rollespill enn noe annet.

Verbale rollespill (også kalt «bordrollespill») bruker mange av virkemidlene til fortellerkunsten, men det er likevel rollespill.

Animerte rollespill er termen du kan bruke på rollespill for data, der du styrer en «dukke» i et fiktivt univers. De bruker virkemidler fra film, særdeles tegnefilm, men er likevel rollespill.

Datarollespill ja! Det vet jeg hva er!

Når det gjelder data er termen «rollespill» problematisk, fordi den ofte brukes om eventyrspill der man styrer en gruppe og ikke en rolle. Her er det faktisk snakk om taktiske simuleringer. Eventyrspillene har gjerne rollespill-elementer, og de har sitt utspring i rollespillene, men de er altså mer spill enn de er rollespill. Med dette sier jeg også at rollespill har brutt ut av rammene for spillet, noe de fleste dataspill ikke har. Skal komme tilbake til det.

Mange dataspill går tilbake til rollespillets røtter, de taktiske simuleringene og miniatyrspillene. En nidkjær dyrking av dette kan vi se i spill som «Doom» og lignede kampspill. Disse spillene er slett ikke rollespill, men de er flotte og fengende spill i seg selv.

Rollespill på data er også de store interaktive nettspillene, der man styrer «avataren» sin i et stort univers fullt av andre «avatarer». Her snakker vi om ekte rollespill. Det virker som om disse rollespillene er i sin spede ungdom enda, slik det verbale rollespillet var det på sytti-tallet, men det er likevel ekte rollespill. Disse spillene gir foreløpig begrensede muligheter for å tolke en rolle på en måte som gir mening i forhold til «en personlighet» eller et fiktivt miljø der mulighetene for tolkning og handling er nær «virkelighetens muligheter». Jeg setter virkelighetens muligheter i hermetegn her fordi det ikke alltid er realisme som etterstrebes, og som sådan kan «virkelighetens muligheter» virke malplassert, men prinsippet er gyldig. Begrensningen jeg snakker om ligger kanskje i grensesnittet til datamaskinen, men som sagt kan det også bare være en umodenhet i form. At det kan ligge et potensiale her, utover det økonomiske, skulle være åpenbart for alle som vet hva rollespill kan være.

Potensialet kan blant annet ligge i at datamaskinen kan gjøre metoden «usynlig». Rollen din kan være flink til å danse, men du trenger ingen tallverdi som forteller deg akkurat hvor flink den er, i forhold til et åpent konfliktsystem. I datarollespillet kan konfliktsystemet være lukket for spilleren, og det kan gi mulighet for større innlevelse i selve miljøet og rollens personlige drama.

Det blir som en lek der du ikke er klar over metoden du bruker.

Lek! Er det lek! Tror du jeg er noen unge, eller?

Jeg håper du har vært barn en gang. Hvis du har vært barn har du drevet med rollelek. I rolleleken går du inn i en annen rolle enn deg selv, du leker med andre roller, gjerne voksenroller, og du vil hele tiden være i dialog om lekens mål, dens innhold og hva voksenrollene gjør. Dette er en naturlig aktivitet for barn. De hermer etter voksne fordi de voksne er de store forbildene. De vil bli voksne og leker et øyeblikk at de er det.

Metoden de bruker som barn i rollelek gjør at voksne lett kan gå inn i et rollespill, forstå hvordan det utøves og ha glede av det. Rollespill er med andre ord svært likt leken. Det ligner faktisk mer på lek enn på noe annet. Samtidig er det en voksenaktivitet som har andre mål enn leken og som gjør mer bevisst bruk av virkemidlene. Lekens metode ligger i grunn, men voksne tilpasser metoden, utvikler den og er dermed i større grad frigjort fra metoden, samtidig som de i større grad kan være slaver av den. Dette er et paradoks jeg gjerne snakker mer om en annen gang.

Men hva med de som bare slåss med terninger eller plastsverd da? De virker jo ikke særlig bevisste! Spiller de rollespill?

For å være litt slem; det er ikke sikkert at de som spiller rollespill med kampen som det altoverskyggende fokuset faktisk spiller rollespill. Kanskje man heller skulle kalle det «lekeslåssing» eller «rullespill» eller ganske enkelt «kampspill». Det er så stor grad av taktisk simulering involvert i dette at man godt kan si det ikke bryter rammene for det som er spill-spill. Dette gjelder også de som spiller verbale rollespill på denne måten. Men, jeg er litt slem her. De er grensetilfeller, og det viser egentlig bare at grensene i virkeligheten er mer flytende enn språket tilsier. Det er håp for de som spiller rollespill på denne måten; en dag møter de en spilleder eller en medspiller som tar rotta på deres idé om hva et rollespill er og viser dem veien inn i mulighetenes verden…

Det er ingenting galt med å spille et spill-spill, siden det gir masse til en mengde mennesker å spille et spill sammen med venner. Rollespillet som medium har likevel forlatt denne formen for lengst, i og med at rollespillet lar deltagerne uttrykke sin individualitet i langt større grad, og langt friere enn spill gjør det. Rollespillet vi kjøper eller finner opp er kun metoden som gir deltagerne sjansen til å skape noe eget, et utrykk som eksisterer der og da, i samspillet mellom deltagerne og deres roller. Det er dette flyktige øyeblikket av innlevelse og samspill som er det egentlige rollespillet. Dette gjør rollespillet til noe annet. Det stiller rollespillet på linje med andre utrykksformer, som teater, litteratur, film. Men samtidig går rollespillet lenger enn noen av disse formene, i og med at rollespillet faktisk gir en metode som deltagerne kan bruke til å lage sitt eget kunstverk. Rollespillet gjør deltageren til en utøvende og skapende kunstner.

Deltageren uttrykker seg selv. Det er unikt.

Det er ikke slik at enhver innlevelse i ethvert spill er rollespill. At man lever seg inn i «Doom» gjør ikke dette til et rollespill. Man leker selvsagt med en rolle når man skriker «Die motherfucker!» i Doom, men det gjør ikke spillet til et rollespill. Når mulighetene for interaksjon er begrenset til taktiske disponeringer er betegnelsen rollespill misvisende. Når det ikke handler om at spilleren lever seg inn i og tar «frie valg» på vegne av en rolle er det misvisende å kalle det rollespill.

Så det er bare rollespill hvis vi er fri, altså?

Jeg setter «frie valg» i hermetegn fordi det også i et rollespill er begrenset hvor «frie» valgene er. Dette er altså ikke et gyllent kriterium for hva som er rollespill eller ikke, men det hører med i vurderingen hvilke valgmuligheter rollen gir spilleren. Det er også begrenset hvor frie valg vi gjør som mennesker i virkeligheten, så dette er ikke en begrensning i rollespillet, det er en mulighet til dypere rolletolkninger. Både miljøet og metoden kan sette begrensninger i valgene. En spilleder kan begrense valgmulighetene. Medspillere kan ta valg som spilleren ikke er enig i, men som rollen hans må følge. Alt dette er «begrensninger» som gir muligheter for godt rollespill. «Frihet» fungerer ikke som styrende prinsipp i alle sammenhenger. I rollespill har det begrenset anvendelse.

Det er med andre ord lett å forveksle begrensninger og muligheter i rollespill. De som møter begrensninger med en rynke på nesen går nesten alltid glipp av store muligheter for godt rollespill. Men akkurat det er et tema jeg gjerne diskuterer senere.

Altså, hva var det egentlig jeg spurte om?

Du spurte hva rollespill er. Og jeg svarte som vanlig i langdrag. La meg oppsummere:

• rollespill er en uttrykksform.

• rollespill finnes i flere typer.

Grovt sett kan de deles i fire.

1. Verbale rollespill er en type som slekter på fortellerkunst.

2. Levende rollespill er en type som slekter på teater.

3. Postrollespill er en type som slekter på litteratur.

4. Animerte rollespill er en type som slekter på film, tegnefilm, dukketeater.

• dessuten har alle typer rollespill sitt grunnlag i leken, lekens metode er forutsetningen for rollespillet.

• lekens metode gir rollespill større muligheter enn andre uttrykksformer.

• det ekte rollespillet gjør spilleren til utøvende og skapende deltager.

• et godt rollespill preges av samspill mellom deltagerne og deres roller

• rollespillets begrensninger og muligheter er unike for rollespillet.

• det finnes muligheter i rollespill som enda ikke er utforsket.

• rollespill er en ung uttrykksform.

Så man må være kunstner for å spille rollespill?

Neida, slett ikke. Helst skal man bare være et alminnelig menneske som har lyst til å oppleve noe spennende, og som kan tenke seg å bruke litt tid og krefter på å få det til. At rollespill er en uttrykksform eller kunstform berører ikke deltageren direkte. Det er sentrale begreper i forståelsen av rollespillet som medium, men du trenger dem verken for å lage eller spille rollespill.

Man kan faktisk si at kunsten er å lage rollespill som gjør folk til kunstnere uten at de vet det.

Er det best å være dum, altså?

Ja, det har jeg ofte lurt på. Enfoldig og lykkelig! Jeg kan for eksempel fortelle deg at jeg ikke vet hva rollespill er… enda.

Hææ? Jammen… da kan jeg ikke stole på noe av det du sier da?

Nei, det virker sånn…

Men… kan jeg få noen penger til en kaffe da?