La fantasien få spillerom!
Det er ikke bare Dungeons & Dragons som har dratt nytte av “Actual Play” på YouTube og Twitch. White Wolf og deres nye utgave av Vampire The Masquerade har satset sterkt på å vise fram spillet sitt på video.
Det kanskje sterkeste båndet mennesker føler er det som eksisterer mellom foresatte og barn. Veldig mye av verdens litteratur og film omhandler dette båndet og bruker relasjonen som hovedstreng i dramaoppbygging. I rollespill hører det imidlertid til sjeldenheten at spillere lager karakterer som har en slik relasjon. Enda sjeldnere forekommer det at karakterer har ansvar for barn som ikke spilles av andre spillere. Trond Ivar Hansen har noen tanker om det å spille foresatte i rollespill.
Før jeg setter ordentlig i gang med denne anmeldelsen må jeg innrømme et par ting. Jeg elsker Vampire: The Masquerade mer enn jeg elsker rollespill. Jeg har to eksemplarer av grunnboka jeg kjøpte i 1995; en er til for å brukes, den andre skal jeg bevare så lenge jeg kan, uberørt. For meg er Vampire tilnærmet religiøst. Derfor er det med skrekkblandet fryd jeg leser gjennom en ny utgave som oppdaterer regler og min dyrebare World of Darkness.
Året er 1891. Fjorten år har gått siden gullrushbyen Deadwood ulovlig sprang opp på indianernes jord. Gullet har gjort regionen rik, og territoriet har blitt delstat. Sittende Okse falt året før, siste snev av mot- stand fra sioux-indianerne knust etter massakren ved Wounded Knee. Nå har jernbanen kommet til Deadwood, men byens lovløse rykte lever ennå videre.
av 
av 
av